Konklavet for å velge etterfølgeren til pave Frans, som forventes å bli innkalt mellom 5. og 10. mai, vil være en åpen konkurranse. Som alltid vil det være en ekte ”politisk kamp” mellom ulike visjoner, prioriteringer og presserende spørsmål—ikke bare mellom progressive og konservative, men mellom representanter fra ulike globale kirker. Under sitt pontifikat forsøkte Frans å gi stemme til disse ulike perspektivene, i kontrast til den tradisjonelle dominansen til den vestlige kirken.
Kardinalene vil sannsynligvis prioritere kirkens enhet og forsøke å opprettholde sammenhengen midt i vedvarende interne spenninger. En kompromisskandidat som kan bygge bro over disse forskjellene, kan bli foretrukket.
Kardinal Pietro Parolin, 70, Vatikanets statssekretær, skiller seg ut som en fremtredende figur. Kjent for sin diplomatiske dyktighet og kjennskap blant sine kardinalkolleger, anses Parolin som en sentrist som kan forene motstridende fraksjoner.
To faktorer kan imidlertid hindre hans kandidatur: hans mangel på pastoral erfaring—statssekretærer blir sjelden pave, med Pius XII som et bemerkelsesverdig unntak—og hans italienske nasjonalitet. I et globalt mangfoldig kardinalkollegium kan valget av en ny italiensk pave bli sett på som mindre passende.