Konklavet som skal velge etterfølgeren til pave Frans – som forventes å bli innkalt mellom 5. og 10. mai, i henhold til den apostoliske konstitusjonen Universi Dominici Gregis (1996) – vil være et åpent oppgjør. Og det er ikke noe nytt – slik har det alltid vært, og slik vil det sannsynligvis forbli.
Det blir, for å si det rett ut, en ekte ”politisk kamp” mellom motstridende visjoner, prioriteringslister, presserende saker og temaer. Ikke så mye mellom de såkalte ”fløyene” – ofte betegnet som progressive og konservative – men snarere mellom representanter for verdens kirker, som den nylig avdøde paven har gitt en stemme til, og arvingene fra den vestlige kirken (europeisk og kurial tradisjon), som dominerte i tidligere pontifikater.
Derfor kan kirkens enhet være et av hovedkriteriene som veileder kardinalene – og det presserende behovet for å holde den samlet, midt i de sentrifugale og sentripetale kreftene som har preget den i flere år. Et kompromissvalg som kan holde sammen ulike strømninger, kan bli ansett som den beste løsningen.
I denne sammenheng peker ett navn seg ut: Pietro Parolin, 70 år, kardinalstatssekretæren og en av de mest kjente blant kollegene. Men han har to mulige hindringer:
– Han er diplomat, med lite pastoral erfaring (det er sjelden en statssekretær blir pave – med unntak som Pius XII);
– Og han er italiensk, noe som i et ekte globalt kardinalkollegium kan oppfattes som upassende.
Det vil også oppstå spenninger mellom dem som ønsker å fortsette Bergoglios arbeid og dem som har hatt vanskeligheter med hans stil og tilnærming.
Før man nevner mulige pavekandidater, må man huske at pave Frans – som det ofte sies i disse timene – har formet kardinalkollegiet etter sitt bilde. 80 % av de stemmeberettigede kardinalene er utnevnt av ham i ti konsistorier over tolv år.
Men det er verdt å presisere: at over 100 kardinaler er utnevnt av pave Frans garanterer ikke at den neste paven vil være i samme stil. Det samme skjedde i 2013 – Jorge Mario Bergoglio ble valgt av et flertall utnevnt av Johannes Paul II og Benedikt XVI, som også hadde formet sitt kollegium.
108 kardinaler er utnevnt av Frans, 22 av Benedikt XVI, og bare 5 av Johannes Paul II. Totalt 135 kardinaler. Det blir ett av de mest folkerike konklavene i kirkens historie – om ikke det aller største.